Sirkusenes historie

Oppdatert 25.05.2023

Når Sirkus Merano annonserte “Verdens største elefant” opprettholdt de en tradisjon. Men hva slags tradisjon er dette egentlig? For drøyt 150 år siden begynte sirkusdirektører å vise frem de “rareste”, “minste”, “største”, “farligste” blant såvel mennesker som dyr – uten å ta hensyn til individene bak sirkusplakatens glorete merkelapp.

Et av de mest brukte argumenter for fortsatt bruk av dyr i sirkus er tradisjon. Men tradisjon betyr ikke nødvendigvis positiv tradisjon. I sirkuset møtes ulike tradisjoner – noen av stor kulturell betydning, mens andre har mindre med kultur og mer med foreldet etikk å gjøre. Sirkusets bruk av dyr stammer fra tradisjoner man for lengst har kvittet seg med av etiske hensyn.

Gjøglernes tradisjon

Sirkus er gjøglernes arena – det opprinnelige sirkus besto av gjøglere som fremførte sin akrobatikk og sine klovnerier. Denne teatertradisjonen var av og til et skarpt politisk våpen, av og til en nøkkel til den magiske sfæren fri for hverdagens bekymringer. Fra hoffnarr til linedanser – i sirkuset skapte gjøglere sin egen verden. De tidligste sirkus hadde ingenting med dyr å gjøre – da det første sirkus turnerte sent på 1700-tallet var det artisteriet som sto i fokus.1 Disse forestillingene sto nok nærmere teateret i sin form, og den opprinnelige sirkustradisjonen bringes i dag videre av såkalte “nysirkus” som Circus Soleil og Cirkus Cirkör. De tar gjøglertradisjonen på alvor – og lager forestillinger som spiller på både akrobatens ferdigheter og skuespillerens talenter: I disse sirkusnumrene kan man av og til gjenfinne de gamle hoffnarrenes politiske brodd, og man kommer nærmere gjøglerens sjel uten å blendes av show-maskineriets grellhet.

"De tidligste sirkus hadde ingenting med dyr å gjøre – da det første sirkus turnerte sent på 1700-tallet var det artisteriet som sto i fokus"

Men det er fortsatt få sirkus som i dag fører videre den egentlige sirkustradisjonen. Dagens sirkus er resultat av at en annen tradisjon trengte seg inn i manesjen i midten av 1800-tallet:2 Eierne av omreisende utstillinger med ville dyr – såkalte menasjerier – ville også ha sin plass i scenelyset. Ikke ved hjelp av kunster og ferdigheter de selv kunne utføre, men ved hjelp av kunsten å utnytte andre. Slik ble dyresirkusene skapt.

Menasjeriets entré

Men hvor kom villdyrmenasjeriene fra? Dette var en tradisjon separat fra teater- og gjøglertradisjonen – den har sin egen fortid. Tradisjonen med å fange inn ville dyr for underholdning og fremvisning går tilbake til Colosseums gladiatorkamper.3 Forbruket av levende skapninger var enormt. Tigre, løver, elefanter, giraffer, nesehorn – alle tenkelige eksotiske dyr – ble tvunget til å gå i kamp mot hverandre i manesjen. Dyr ble sluppet i kamp med slaver, også de røvet fra sine familier og tvunget med vold til å slåss. Og menneskemengden, publikum, lot seg begeistre. Dyrene ble fanget inn fra jungelen med de voldeligste metoder som feller og nett.4 Dyr ble også solgt til rike og kongelige som bygde opp sine private menasjerier,5 noen brukte disse til å arrangere skyte-selskaper hvor de ville dyrene ble drept.

I de tidligste offentlige dyrehagene ble dyrene i burene angrepet av publikum, fordi de ble sett på som “krigsfanger” som skulle latterliggjøres. Menasjeri-industrien skjøt kraftig fart i midten av 1800-tallet. Omreisende menasjerier ble stadig vanligere.6 Tilbake til vår egen tid, ser vi at publikum fortsatt trekkes av det latterliggjørende ved dyreopptredene. De trekkes fortsatt av frykten for det ville kombinert med begeistringen over det ekstreme. Men å drepe eller angripe dyrene fenger ikke lenger – noen endringer har skjedd med hva som er akseptert underholdning siden Colosseums tid. I stedet må dyrene stå på hodet, snurre rundt, stå på rulleskøyter, knele foran mengden – skape latter og overraskelser, levere en forestilling på bekostning av seg selv. Sirkusets dyreopptredener hviler på gladiatorkampenes voldelige og nedverdigende tradisjoner – menasjeriene var og er rendyrket utnytting.

All verdens rare skapninger

På samme måte som mennesker ble brukt på linje med dyr i Colosseum, var også de omreisende menasjeriene en arena for fremvisning av både “ville mennesker” og ville dyr. De første organiserte fremvisningene av mennesker for underholdningens skyld, fokuserte på mennesker med iøyenfallende sykdommer eller deformiteter.7 Samtidig startet fremvisning av deformerte dyr – “kalv med to hoder”, dyr med ekstra ben og lignende.8 Men villdyr-menasjeriene var den dominerende fremvisningen av dyr. Snart fikk man ideen om å gjøre det samme med mennesker. Mange “impressarioer” stilte ut hva de kalte “villmenn”.9  Carl Hagenbeck, som var en ledende villdyr-importør og som sto for trening og levering av de fleste elefanter til sirkus og dyrehage i slutten av 1800-tallet,10 fikk ideen med å utstille hele folkegrupper for underholdning.11 Han tjente etterhvert mer på sin menneskehandel enn på sin dyrehandel.12

"Men å drepe eller angripe dyrene fenger ikke lenger (...) I stedet må dyrene stå på hodet, snurre rundt, stå på rulleskøyter, knele foran mengden – skape latter og overraskelser, levere en forestilling på bekostning av seg selv."

Tradisjonen med å stille ut “ville” mennesker og dyr blomstret videre i sirkuset. Når menasjeriet først var en del av de omreisende truppene, utviklet det seg fort en stygg tradisjon hvor det skremmende, iøyenfallende og anstøtelige både blant mennesker og dyr skulle vises frem til skrekkblandet fryd for borgerskapet:Sirkuset er et kongedømme for seg selv. Her finnes mennesker så små at de kan ha hoppet rett ut av eventyrbøkene, kjemper, skjeggete damer, ville menn, armløse forunderligheter, menneskelige skjeletter, og kvinner som gir ordet `fet´ en helt ny mening – alle lever de i harmoni bak de strålende plakatene som annonserer deres utrolige fremtoninger…” 13

Dyr og mennesker ble fremstilt på samme stereotype måte; “Goliath, monster-sjøløven", "Umbagi barbaren fra Det Mørkeste Afrika”.14

Utnyttingen av disse menneskene var akseptert, og deres følelser ble glatt satt til side for underholdningsindustriens skyld. De “rare” menneskene var fremviserens eiendom, slik dyrene hans var det: “Når smarte show-menn hadde et ekstra merkelig eksemplar av menneskearten som ikke representerte noe spesielt, ga de ham simpelthen et merkelig navn og lot ham vekke nysgjerrighet. En slik "raritet" var artisten Old Zip, som ble annonsert som `Hva er dette?´. Hans egentlig navn var William Henry Johnson. Johnson var Afro-Amerikaner,  og det antas at han var født med Microcephaly, en fødselsdefekt15. Johnson turnerte kontinuerlig fra 1865 til 1926, da han døde på et sykehus i New York, 81 år gammel.” 16

"Utnyttingen av disse menneskene var akseptert, og deres følelser ble glatt satt til side for underholdningsindustriens skyld. De “rare” menneskene var fremviserens eiendom, slik dyrene hans var det."

Også det norske publikum moret seg på andre menneskers bekostning: I 1914 ble hva de da promoterte som en “negergruppe” utstilt på den store jubileumsutstillingen på Frogner i Oslo.17 15 år etter ser man fortsatt at Sirkus Carl Hagenbeck gjestet Oslo med en “trupp indere”.18 Og så sent som i 1950 ble “den skjeggete dame”, Juliana Pastrana fra Mexico, vist frem i Oslo – riktignok død og i glassmonter. Hennes mann hadde latt henne balsamere etter at hun døde i barsel, og turnerte med hennes kropp – senere ble hun og barnet solgt til en norsk tivolieier.19

Sirkusets glade harmoni

Da menasjeriene med sine utstilte dyr og mennesker ble en del av sirkuset, fikk gjøglernes illusjonsverden en helt ny betydning. Det var ikke lenger bare teaterets illusjon, selve forestillingen, som skulle kommuniseres til publikum. Etterhvert som humanistiske tanker fikk gjennomslag i samfunnet, var det om å gjøre å opprettholde en illusjon rundt hele livet til de ufrivillige artistene. De menneskelige tragediene måtte skjules bak sminkede fjes og kostymer, og metallkroker og dressurredskap brukt på dyrene ble, da som nå, skjult i glittergirlander og festlige dusker.

Og selvsagt brukte man språket for å opprettholde illusjonen og pengemaskinen, “raritetenes” såvel som dyrenes liv ble fremstilt som en eventyrlignende dans på roser: “Her ser vi dverger fra Tyskland, buskmenn fra Afrika, en kjempe fra sørveststatene og en trebenet mann fra Italia, nyte livet sammen i kongeriket som er som tatt ut av Alladins magiske lampe.” 20 Eller: Hvilken herlig forfriskende slurk for disse stående bjørnungene, som så glade slurper i seg melk fra små flasker …Disse Alaska-bjørnungene, tre måneder gamle, med sine sjarmerende triks, trekker mange besøkende (8 bjørnunger er fotografert stående i en meter kjetting red. anm.)… disse små hundene ler fordi opptredenen er som en lek for dem, til og med store hvite Pegasus (hest) har et fornøyd uttrykk i ansiktet… de elsker sin trener” 21

"I dag er dyrene sirkusets gjenværende slaver – dyrenumrene er siste rest av menasjerienes respektløshet."

Selv om den rå tradisjonen med å vise frem mennesker ikke overlevde lenger enn til 1950-årene, kjenner man fortsatt igjen retorikken brukt på dyrene. I dag er dyrene sirkusets gjenværende "slaver" – dyrenumrene er siste rest av menasjerienes respektløshet. Men også dagens sirkuspublikum lokkes til å forundres over det “største og farligste”, måpe over det “villeste” og le av det “merkeligste” blant dyrene, uten tanke på at dette er skapninger som tvinges til å underholde. Også dagens publikum sluker sirkusets illusjon om at dyrene ikke har noen andre behov enn å danse på to ben eller hoppe gjennom brennende ringer. Men skal sirkuset ha sin berettigelse som kunstform, må de finne tilbake til sin opprinnelige gjøglertradisjon og vende utnyttingens tradisjon ryggen.

Pengene styrer i sirkuset­ - også i Norge

Sirkusdirektører opp igjennom årene har benyttet seg av enhver underholdningsform som er tillatt, tilsynelatende uten å vurdere etiske aspekter. Går man tilbake til midten av 1900-tallet ville sirkusene helst fortsette tradisjonen med “freakshows”, da denne ble avsluttet i midten av 1900-tallet.22 På samme måte ser man at de fleste sirkus også i Norge gjorde bruk av de mest eksotiske og spesielle dyrene. Det første norske sirkus, Cirkus Berny, opptrådde for eksempel med sjimpanser,23 og den norske menasjeri-eier Hans Henrichsen opptrådde med isbjørner, løver og ikke minst tigre – inkludert tigre som nettopp hadde født og deres unger.24 Da det kom forbud mot store rovdyr i skandinaviske sirkus på 1960-tallet motsatte sirkusene seg dette.25

Da CITES-regler gjorde det ulovlig å turnere med afrikanske elefanter viltfanget etter 1975, var dette også meget upopulært hos sirkusene.26 Før NOAH fikk gjennomslag for forbud mot elefanter og andre eksotiske dyr i sirkus i Norge, sloss sirkusene hardt for å fortsette utnyttingen. Hvert etisk fremskritt for sirkusene har vært avhengig av lovverk. Når lovene først setter rammer som hindrer overgrep i underholdningens navn, vil underholdningsbransjen motvillig følge etter.

 

  1. “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 04, (1931)
  2. “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4, (1931)
  3. “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen, 2002.; “NOAHs Ark i vår tid”, Jake Page, Grøndahl & Søn Forlag, (1990)
  4. “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4, oktober (1931)
  5. NOAHs Ark i vår tid”, Jake Page, Grøndahl & Søn Forlag (1990).
  6. “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen (2002).
  7. Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen (2002).
  8. “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen (2002)
  9. “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4 (1931); “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen (2002)
  10. “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4 (1931)
  11. “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen (2002)
  12. “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen (2002).
  13. “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4 (1931)
  14. “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4 (1931)
  15. "Facts about Microcephaly", National Center on Birth Defects and Developmental Disabilities
    https://www.cdc.gov/ncbddd/birthdefects/microcephaly.html
  16. “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4 (1931)
  17. “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen (2002)
  18. “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen (2002)
  19. “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen (2002)
  20. “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4(1931)
  21. “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4 (1931)
  22. Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen, 2002.
  23. Norsk Cirkusforum temahefte nr. 2,1997
  24. “Det glade arkiv” v/ Herman Berthelsen.
  25. Nettside som presenterer skandinaviske sirkus og tilknyttede artister, www.cirkusskandinavia.dk
  26. Brev fra direktoratet for naturforvaltning 10.05.2000, “Vedr. bruk av levende elefanter i sirkus”.
Hovedfoto: “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen, 2002.; “NOAHs Ark i vår tid”, Jake Page, Grøndahl & Søn Forlag, 1990.[Public Domain

Fakta

  • Det opprinnelige sirkus var uten dyr, og besto av gjøglere som fremførte sin akrobatikk og sine klovnerier.
  • På Colusseums tid ble alle tenkelige eksotiske dyr fanget fra jungelen og tvunget til å gå i kamp mot hverandre i manesjen.
  • På slutten av 1800-tallet kom ideen om å stille ut hele folkegrupper som underholdning
  • Sirkusene i dag bærer fortsatt preg av 1800-tallets utnytting, og at det å more seg på dyrs bekostning er greit.